Jeg er en av disse brukerne som ofte har blitt sett på som et samfunnsproblem.
Det er alltid snakk om disse barna som roter seg inn i elendigheten, og hvordan de skal ivaretas. Mens vi som har blitt eldre, tydeligvis skal forstå bedre. Men det ser ut til at til og med leger glemmer at rusen har en funksjon. La oss bruke kokain som eksempel, gjerne kombinert med alkohol. Noen kan fint bruke det en helg og fortsatt gå på skole eller jobb på mandag. Man føler seg mer oppegående, slik at man opphever noe av effekten av alkohol, og man blir ikke nødvendigvis like ukritisk som man kan bli bare av ren alkohol.
I dag har stort sett alle en kameratelefon, så alt vi foretar oss kan raskt bli dokumentert av andre. Ungdom som tømmer innpå sprit og ligger døddrukken i grøfta, kan raskt få større problemer sosialt enn det vi kanskje fikk «i gode, gamle dager». Tror du kanskje dette kan være noe av årsaken?
Som en mann som fikk ADHD-diagnose som 40-åring, etter å ha brukt amfetamin av og på i over 20 år, er jeg igjen tilbake til rusens funksjon. Ved mitt mer stabile forbruk tror jeg at jeg brukte rundt 8000–10 000 kroner pr. måned. Raskt regnet blir altså 100 sånne faste brukere raskt til en million pr. måned og 12 millioner i året – og det er det samme om det er amfetamin, kokain, heroin eller cannabis. Og for den som kjøper i store kvanta eller produserer selv, er det jo ganske mye å tjene her.
Når ble kokain greit?
Skjønner dere i det hele tatt at mange av oss brukere kjemper for livet vårt i dette samfunnet når dere har store planer om større inngripen i brukernes liv? Skjønner dere at for hver eneste rusbruker dere skal straffe, så er det én eller flere betjenter, jurister, dommere og kanskje til og med kriminalomsorg som skal finansieres? Samtidig er rettsvesenet så overbelastet at de har knapt ressurser til seksuallovbrudd og mer vanskelige saker.
Nå har jeg fått Aduvanz, så jeg er fornøyd. Men jeg kjenner fortsatt mange som ikke klarer å se for seg en hverdag uten en «blås» eller litt «pepper» for å starte dagen. Dette er skapt av samfunnets holdninger. Jeg ser frem til den dagen vi ser mot Tyskland og legaliserer cannabis, slik at folk kan få et alternativ til alkohol. Og bare så det er sagt: Selv liker jeg ikke cannabis spesielt godt, så det er ikke noe jeg bruker. Men jeg skjønner at andre foretrekker det, og det kan jeg fint respektere. Vi må slutte å se på trærne og begynne å se på skogen. Da kan vi begynne å bekjempe dette problemet.
Tror du de som er hjemløse og tømmer innpå opiater, storkoser seg? Jeg har spurt flere av dem, og de drømmer om rusfrihet og stabilitet, de også. Men uten stoff kommer livet med en hverdag de skjønner lite av, med følelser som stormer og et manglende nettverk. Så er det plutselig tilbake til det kjente gamle. Enda mer interessant var det å høre at livet allerede var så vanskelig for noen av dem, at de ønsket å dø. For en del av oss er ikke dette en farlig demon som sniker seg innpå og dreper oss. Det er faktisk et nødvendig onde for å mestre dette livet vi sliter med å håndtere. Og vi gjør det med viten og vilje i mangel på bedre alternativer.
Ikke før noen begynner å behandle brukerne som mennesker som får hjelp som fungerer, vil dere klare å fjerne den økonomiske interessen bakmenn har i dette.
Velkommen til Adressahuset mandag 29. april: Slag, snitching og Snap: Hvorfor øker ungdomsvolden? Les mer her!
Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!